Omtale: Trine 2 (PSN)

Publisert 12:00, 30. desember 2011
av Per Morten Mjølkeråen

Mye av det samme, men det er bare bra.

Det er litt over to år siden det første Trine-spillet kom til Playstation Network og overrasket mange. Den nydelige grafiske stilen som ble amplifisert av et renskåret lydspor var noe unikt for det nedlastbare markedet og spillet gjorde det godt, både ved kritikk og salg. Men, når vi ser spill som Outland og Stacking i handlekurven på daglig basis er det mye å ta igjen for Frozenbyte og de gjør et tappert forsøk med Trine 2.

Veldig likt

Til tross for at jeg spilte og likte Trine, fulførte jeg det aldri. Spillet ble rett og slett overkjørt av en mengde andre da jeg endelig kjøpte det i fjor. Uansett, jeg fikk en god smak av spillet men ble aldri helt engasjert i Trine 2s lansering. Når jeg startet Trine 2 kjente jeg fort et snev av nostalgi og visste jeg at lydsporet var noe kjært til mitt hjerte, men var fortsatt skeptisk til resten av spillet.

Du blir igjen plassert i skoene til en unik trio; magiker, tyv og ridder. Som i det første spillet bytter du raskt og enkelt mellom de forskjellige ved et enkelt tastetrykk. En ting jeg likte ved det første spillet var hvor essensielt det var å bruke de forskjellige om du ønsket å fullføre spillet. I Trine 2 derimot er det mulig å fullføre spillet kun ved bruk av magikeren, nesten. Det er alt for lett å løse de forskjellige puzzle-oppgavene med magikerens «skitne triks» og det er lettere å sloss med ham i Trine 2 enn før. Dette ødelegger ikke spillet direkte, da det lett kan unngås, men det verdt å nevne.

Historien det første spillet ønsket å fortelle kan jeg ikke uttale meg om etter de første banene. Men, jeg kan si at Trine og Trine 2 har mange likheter, ved flere aspekter. Historien her er ganske generisk og kjedelig helt frem til de tre siste banene, som for øvrig var veldig vanskelig også. Den herlige trioen, som jeg kaller dem, får besøk av «The Trine» som sender dem inn i et eventyr hvor magisk vann gjør blomster og dyr store som fjell og to søstre duellerer om tronen. Enkelt nok.

Trine 2 gjør som spillet før og introduserer mange puzzle-oppgaver som biter i hjernestammen. Det eneste negative med dem er som sagt, magikeren. Jeg vil da si at uansett om du spiller som magikeren eller ikke, er disse oppgavene en hel del lettere enn dem man så i Trine, noe jeg likte godt. De balanserte nemlig en hårfin grense mellom lett og vanskelig, mens mange i det første spillet gikk langt over margen til vanskelig. Om du sulter etter en umulig utfordring er nok ikke Trine 2 en perfekt match for deg, men du vil absolutt like det.

Du kan også kjøpe oppgraderinger i Trine 2, mange fra det første og noen nye. Dette er et system som kunne fungert mye bedre om det var litt større konsekvenser for hva du valgte. Det er nemlig mulig å få tilbake alle poengene du har brukt på oppgraderinger og plassere dem i nye, og det er tydelig at noen av puzzle-oppgavene krever at du gjør dette.

Noe av det mest interessante ved spillet er å spille over nett eller med venner i samme sofa. Dette gir spillet en veldig unik følelse, som fort kan bli frarøvet av magikeren, men de forskjellige oppgavene må bli løst på en helt annen måte. Det er nemlig de samme banene i begge modusene, noe som ikke er negativt. Spillet blir nemlig helt nytt av å spille med flere, hvor bare historien blir repetert. Jeg husker en del av spillet som var ekstremt tidkrevende og kjedelig alene, men som ble hysterisk morsomt når jeg og en ukjent online-venn lagde en intern konkurranse der. Det er slike ting som blir mulig å gjøre med flere; lage balansebrett å se hvem som holder ut lengst, hoppe tau (dødelig tau) eller kaste seg over endeløse svarte hull. Det er mye å finne på her.

Konklusjon:

Trine 2 er uten tvil et veldig morsomt og underholdende spill, uansett om det er mye av det samme. Om du spiller alene eller med venner, vil du få en unik opplevelse som byr på det beste lydsporet fra 2011 (min mening) og en verdig konkurrent til beste grafikk.

Stemmeskuespillet, som jeg likte godt i det første spillet er tilbake, men føles dessverre ganske tamt og kjedelig. Jeg som ble forelsket i tyven i det første, tenkte sjeldent over personligheten til de forskjellige i Trine 2, men det og magiker-problemet er bare mindre bagateller som ikke ødelegger mye.