Omtale: StarDrone
av Per Morten Mjølkeråen
Fartsfylt moro.
Da jeg fikk vite at Stardrone var klar til å bli lastet ned for omtale var jeg usikker på hva jeg hadde i vente. Verken hadde jeg prøvd Flash-spillet, eller hørt at det var på vei til konsoll. Så uten forventinger, uten kunnskap - kunne dette spillet hekte meg?
Historie
Stardrones historie blir fortalt kort helt i starten, men etter det forsvinner den ut i intet. Du styrer en drone som må samle sammen deler av "Equilibrix" for å stoppe de onde maktene, bare kjent som G-Noids. Jeg kan med hånden på hjertet si at etter bare fire baner har du glemt det alt om det såkalte "plottet", men det betyr ikke at resten av spillet ikke er nevneverdig.
Som sagt styrer du en liten node, eller kule om du vil oversette det veldig dårlig fra engelsk til norsk. Da jeg først startet det, og så omgivelsene tenkte jeg fort at dette var en Super Stardust HD kopi. Jeg tok grundig feil. Den lille noden du kontrollerer er utstyrt med noen fiffige gripekroker som lar deg hekte deg fast på forskjellige objekter og få akselerasjon som svinger deg frem og tilbake. Disse fargerike objektene lar deg forflytte deg mellom dem uten å sveve ut i det endeløse og mørke rommet. Poenget med å forflytte seg mellom disse er så enkelt som å samle andre objekter, eller eliminere alle dine fiender.
Objektene varierer fra å være deler av en stjerne som må fylles opp igjen, til enkle poeng som alle må bli samlet før du kan krysse den banen av, "What to do" listen din. Dette høres kanskje lett ut, og de første banene er absolutt det, men så slår en ekstrem vanskelighetskurve inn og skaper problemer for selv den mest talentfulle stjernesamleren. De første banene er enkelt og greit; finn alle de ti delene spred rundt på banen. Ingen fiender, bare noen simple og ufarlige bomber som detoneres ved berøring. Senere derimot, blir det så vanskelig at det ikke er mulig å beskrive med ord. Litt grunnet dårlige kontroller, som jeg kommer mer inn på senere - men mest fordi spillet tar helt av med å kaste fiender etter deg.
Moroa forsvinner ikke helt av den grunn, men blekner litt til fordel for frustrasjon. Vanskelighetskurven kommer så brått og uventet når du begynner å nærme deg 30-tallet at jeg, som ikke liker spansk, begynte å kaste rundt meg med ord som ville fått enhver med en smule spansk-kunnskaper til å heve et øyebryn. Som sagt forsvinner ikke moroa, om du klarer å holde nervene i sjakk, men det er absolutt en liten nedtur å endre vanskelighetsgraden så kraftig mellom to baner.
Teknikk:
Din lille node er en vakker og smidig liten sak, som har to enkle kontroll-funksjoner; Bruke gripekrokene, og å svinge. Akkurat dette er veldig vanskelig å si noe konkret på, da det er veldig god flyt i noden mens kontrollene har tydelige problemer.
Når du skal gripe fatt i et objekt for å svinge det videre bruker du høyre analogspake for å markere det du vil. Det er også en liten "hjelp modus" implementert i spillet som til tider skader mer en den hjelper. Poenget med den er at spillet skal klare å lese hvilket objekt som er best for deg å svinge deg fra, men her som i mange andre spill faller det ned fra sin store trone. Den virker til tider, men andre ganger markerer den ingenting i det hele tatt og du flyr ut i det store tomme rommet. Dette kan skape mye frustrasjon, og trekker dessverre spillet ned en hel karakter. Uten den automarkeringen ville nok spillet blitt enda vanskeligere, men det ville gjort spillet bedre og mer brukervennlig.
Spillet ser derimot fantastisk ut. Omgivelsene er fantastiske for et slikt spill, og bildefrekvensen holder seg så å si alltid på topp. Det er storartet for et slikt PSN-spill, hvor eksplosjoner, farger, og fart er alt som er på skjermen. Fargene har god kontrast, og hele verden får en dybde jeg sjeldent har sett i slike spill. Stardrone kan definitivt kategoriseres som et av årets vakreste spill på PSN.
Nå må jeg dessverre over til det negative igjen; musikken. Ikke bare musikken men lyd designet, som blir veldig uoriginalt. I denne sjangeren hører vi ofte mye liknende musikk, som ofte kan blir veldig repeterende. I Stardrone er dette tatt til et helt nytt nivå, og ikke på en hyggelig måte. Det virker som de har lagd musikken på under en dag, og det uten å bringe noen nytt til bordet. Resultatet er ikke oppløftende.
Konklusjon:
Stardrone kan anbefales til alle, uansett om du bare spiller førstepersonskytespill, eller sportspill. Selv med spillets ekstreme vanskelighetskurve et stykke ut i spillet, kan du få flere gledelige timer ved å spille samme baner om igjen, å prøve å slå dine tidligere rekorder. Musikken, og bildet er på to forskjellige deler av rangeringsskalaen, men veier opp for hverandre, og med grei spillbarhet er dette et spill alle kan like.
- +None
- -None
Du må være logget inn for å kommentere denne artikkelen. Logg inn